av Trude Håland
31 august skal jeg løpe Stavanger Marathon for sjuende gang, og for tredje året på rad dreier det seg kun om å jage en gitt tid for andre enn meg selv. Jeg skal være fartsholder for de som vil løpe under 4 timer.
Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Den siste søndagen i september, 2012. I mitt tredje maraton slåss jeg mot klokka. Jeg ville så gjerne under 4 timer, og jeg nådde det med 22 sekunder.
3.59.38
Faktisk blir jeg litt rørt når jeg tenker tilbake til nettopp den dagen. For mange er 4-timersgrensen stas å bryte. Hadde noen sagt at det nå er min tur til å sørge for at andre får oppleve den samme følelsen og gi motivasjon til at de lykkes, er inspirerende, og noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd den gangen.
Men ting endrer seg
Sju år senere stiller jeg likevel ydmykt opp til start på et nytt maraton i rekka. Noen ganger har jeg stått på startstreken med skyhøye ambisjoner og en tøff målsetting, men midt oppi det hele, er jeg takknemlig og glad som faktisk har helsa i orden og virkelig kan gjennomføre et slikt løp. I noen maraton har jeg kun deltatt for å få en ny medalje til samlingen, det skal jeg ærlig innrømme.
Da GTI friidrettsklubb, som er arrangør av Stavanger Marathon, etterlyste fartsholdere før løpet i 2017, var jeg snar med å melde meg til tjeneste. Jeg var klar for en ny utfordring, og følte meg sikker nok på å ha god klaring til 4 timers-grensa slik at jeg kunne ha krefter til overs for å kunne være den motivatoren og hjelpen de andre deltakerne fortjener.
Likevel – det går aldri automatikk i å fullføre et maraton – mye kan skje underveis. Ingenting er en selvfølge når det kommer til 42,2 km, men jeg var veldig trygg på at dette var en helt riktig oppgave å påta seg. Det ble en flott opplevelse og et annerledes løp enn jeg var vant til. Jevn km-fra start, roe ned ved drikkestasjonene, dele en historie, plukke fram noen seigmenn og druesukker fra sekken for å gi de som trenger det, litt ekstra energi når det røyner på. Det gir mye å være den som har ansvaret, samtidig som man kjenner på denne ydmykheten overfor distansen. Maraton er langt, det er det ingen tvil om, men tida flyr i godt selskap. Jeg har likt det så godt at jeg frivillig meldte meg til samme jobb i 2018 og foran årets arrangement.
I mitt første fartsholder-år, ble sluttiden 3.59.09, mens den i fjor ble 3.59.06. Første og andre halvdel løpes nokså likt, med kanskje et minutt og to fortere på de første 21,1 kilometrene for å ha noe å gå på når de siste kilometrene inn mot mål kommer. Da er hvert oppspart sekund verdifullt.
Så til deg som tenker å delta i Stavanger Marathon – ikke nøl med å melde deg på. Og hvis du har mål om å løpe under 4 timer, ses vi garantert. Og bare for å ha sagt det – vi har flotte, dedikerte, erfarne og spreke fartsholdere også på halvmaraton, for hvert tiende minutt fra 1.30 til 2.20.
Heng deg på en løpende humørspreder, du også.
Trude
