Av Trude Håland
Når depresjonen melder seg, er løping den beste medisinen for Gro Larsson (51).
– Jeg hadde nok ikke taklet hverdagen like godt om jeg ikke hadde hatt de daglige løpeturene å se fram til.
For henne er frisk luft og løping den beste kombinasjonen og «medisinen» mot de tunge dagene – når depresjonen er på sitt tyngste og det meste virker håpløst.
– Jeg pleier å si at løping skulle vært på grønn resept. Alt kjennes mye lettere etter noen kilometer på beina. Det er ingen tabletter som er like effektive, sier hun og smiler forsiktig.
Jålete løpedame
Fem ganger i uka kjører Larsson ned til Ålgårdsbanen. Å løpe langs den gamle jernbanelinja, som går fra Ganddal mot Ålgård, er favoritttraséen, i hvert fall når hun løper alene.
– Det finnes utallige løypevalg. Du kan løpe i alle retninger og legge opp til fine rundturer. Dessuten er det så stille der.
Hun tar en slurk av kaffen. Dagens løpetur er unnagjort. Treningsantrekket matcher, fra sko, via jakke, til fargen på neglene. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
– Ja, jeg er litt jålete, sier hun og ler.
Gro med mannen på Stavanger Halvmaraton
Felles prosjekt med mannen
Gro Larsson har tre voksne barn og er gift med en mann som løper. Han er en del av årsaken til at hun selv begynte å finne gleden med å snøre på seg joggeskoene. Det begynner å bli noen år siden, nærmere bestemt 2010.
– Vi hadde begge klart å ta av nesten 20 kg hver, og siden han løp, hang jeg meg på. Vi ville gjøre noe sammen, og løping er veldig lett å få til i hverdagen – sammen. Det gjør også godt for forholdet. Nå løper vi så ofte vi kan sammen, og som regel blir det i helgene.
For Ekteparet Larsson var premien for vektreduksjonen, løpetreninga og samholdet å dra til Berlin. Siden har Larsson fullført seks maraton, fem av dem etter 2010, og samtlige i den tyske hovedstaden. Ni halvmaraton både innen- og utenlands, har det også blitt.
Sesijerven i 2007
Det første maratonet ble imidlertid ikke gjennomført med et smil rundt munnen, det var en del av et veddemål. Hun skulle gå Sesilåmi og løpe Suleskard maraton i 2007, med to måneders mellomrom. Den gang bodde familien i Sirdal, men selv om det var kort vei til bade skiløypa og maratontraséen, ble det så som så med treninga.
– Det ble ikke mye skigåing i forkant, og jeg hadde kanskje løpt et par korte løpeturer. Det var galskap å gjøre det, men jeg gjennomførte og innfridde veddemålet, sier hun, og henter fram en glassvase med «Sesijerven» inngravert.
Det er beviset på å ha fullført drøyt fem mil på ski og 42,2 km løping I det som er landets tøffeste maratonløype. De første 20 kilometerne teller 800 høydemeter, og er ikke et maraton som er egnet for debutanter.
– Jeg hadde aldri tenkt jeg skulle løpe maraton igjen. Aldri, sier hun én gang til, og setter den gjeve glassvasen tilbake I skapet – i selskap med flere andre, som mannen har bragt i hus.
Målet er ti maraton
Nå har den tanken endret seg, og målet er å få ti maraton på samvittigheten. Om det blir et i år, gjenstår å se. Uansett blir det garantert noen halve. Før Stavanger, venter 21,1 kilometer i den Berlin april og i Farsund siste helgen i mai. Deretter blir det trolig en utenlandsreise som inkluderer et løp i høst.
I barne- og ungdomsårene var Gro Larsson aktiv friidrettsutøver, men bortsett fra det var løpserfaringen minimal i voksen alder.
Løpegleden kom sakte, men sikkert. Og den har kommet for å bli. 51-åringen ser ikke for seg å legge joggeskoene på hylla. Til det er løpinga for verdifull.
– Det er min terapi. Jeg gjør unna løpeturene på formiddagen. Når depresjonen melder seg, er det viktig å være strukturert. Da blir utfordringene lettere å håndtere. Løping hjelper veldig på selvfølelsen. Dagen blir hundre ganger bedre med ei mil i kroppen, sier Larsson.
Tredemølle til pynt
Det letteste hadde vært å gå ned trappa, til treningsrommet i kjelleretasjen. Der står ei innbydende tredemølle, som nesten er ubrukt. Gro foretrekker å kjøre de få kilometerne ned til Bråstein, som ofte er utgangspunktet for løpeturene.
– Det er ikke det samme å stå inne som å være ute i frisk luft, sier hun.
Som regel blir det alltid ei mil, sjelden kortere. Minst én gang i uka er det langtur, og da løper Larsson mellom 15-20 kilometer. Selv om det garantert blir flere maraton i årene som kommer, har halvmaraton blitt en favoritt.
– Det er forholdsvis enkelt å trene seg opp til for å få en fin løpsopplevelse, sier hun, og ser ut vinduet. Utsikten fra kjøkkenbordet strekker seg langt inn i nabokommunen. Der borte i horisonten ligger Gjesdal-alpene, for anledningen med snø på toppene.
Melder seg på i god tid
Selv om den første vårmåneden er få dager unna, er det Sibir-kulde ute. Gro lengtet etter vår og varmere løpetemperaturer.
– Snøen og glatte stier er ikke så kjekk, det har vært litt for mye av det i vinter, sier hun.
Men våren er uansett snart i anmarsj, og med den et par konkurranser å se fram til. Å melde seg på i god tid, hjelper på både motivasjon og treningsstruktur, særlig når hverdagen synes grå.
– Jeg melder meg alltid på lang tid i forveien. Det er kjekt å ha mål å strekke seg mot i løpet av året. Stavanger Marathon i august blir bra. Dessuten er det en stor gulrot til å opprettholde treningsmengden også i ferien, smiler hun.
Ikke påmeldt Stavanger Marathon? Da starter du her 🙂
