Av Trude Håland
De erfarne politijuristene takler fint å havne i bunnen på resultalistene. Løpegleden er det viktigste.
Tre år tilbake i tid var det verken i Åshild Iren Lomeland Ravndal eller Anne Mette Dales tanker at de skulle begynne å løpe. Åshild Iren hadde aldri noensinne drevet med idrett, mens Anne Mette var overbevist om at løping ikke var noe for henne. Den vårdagen i 2015, da de snørte på seg joggeskoene og skulle ta fatt på å løpe ei tre kilometer lang løype rundt et vatn, ble starten på et nytt liv, selv om de ikke trodde det der og da. De løp ikke den runden sammenhengende. Det var for tungt.
– Jeg klarte ikke fem minutter i strekk en gang, sier Åshild og ler.
Maraton i Athen
Drøyt to år senere står de to 48-åringene på startstreken i en av de mest krevende maratonløypene som finnes – nemlig den originale. Det er november, men god, norsk sommertemperatur ute. Sola har allerede stått opp når bussene stanser i selveste Maraton. De to maratondebutantene rusler av gårde i selskap med 20 000 andre løpere bortover mot stadionporten. Inntrykkene er mange, og motiv etter motiv festes til kamerarullen på mobilen. Løpsantrekket har vært planlagt lenge. Tiden er snart inne for å legge 42 195 meter for sine føtter, på den lange, litt strie ruta mot Athen. Ingen kan anklage de to politijuristene for å ha valgt den letteste traséen for sin maratondebut.
Spente, men med godt mot og enda bedre humør. Det er umulig å ikke bli smittet av smilene og latteren, som sitter løst. Selvironi har de i massevis.
– Bare vi gjennomfører, er vi fornøyde. Hvem hadde trodd dette for bare et par år siden, sier Åshild og Anne Mette, før de finner plassen sin i horden av maratonløpende mennesker.
Sterke følelser
Seks timer og tre minutter. Seks timer og ni minutter. Duoens aller første maraton er et faktum. Ansiktsuttrykkene i det de runder inn på stadion med seks minutters mellomrom og med norske flagg vaiende over hodet, forteller alt. Det er løpeglede på sitt aller beste og sterkeste. Det er øyeblikk som fester seg og blir værende for alltid.
– Det var bare så intenst. Jeg følte meg som en olympisk mester. For en sykt god følelse. Jeg klarer nesten ikke å beskrive hvor stort det faktisk var. Det var ekstatisk, rett og slett. Jeg ble helt sentimental, sier Åshild.
Anne Mette nikker samtykkende, selv om hun hadde bange anelser etter bare 500 meter.
– Jeg tenkte hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på, og kjente meg ikke i form. Men jeg bestemte meg for å fullføre, og det var helt ubeskrivelig å krysse den mållinja. Det skal jeg definitivt gjøre igjen, sier hun.
Trolig blir det et maraton i høst, og i 2019 er planen at 50-årsdagene skal feires med 4,2 mil i New Yorks gater.
– Vi blir enige i god tid om hvilke løp vi skal melde oss på. Det føles mer bindende.
Tidene betyr lite. Det er følelsen og opplevelsen som teller. Det er disse faktorene de to kvinnene jakter på, hver eneste gang de er ute sammen eller har et startnummer festet til brystet. Dersom det ikke er et løp å delta i den nærmeste tida, er det to ganger i uka som gjelder, i tillegg til en egentrening. Langturene tas gjerne lørdag morgen klokka halv ni, så det ikke går ut over resten av familien.
– Det er vår måte å være sosiale på, og det er lett å holde kontinuiteten med to ukentlige fellesøkter. Vi opparbeider god stayerevne og holder alltid avtalene. Det skal mye til for å ikke møte opp. Dessuten har vi turnusfri innimellom, og da er det greit å løpe på dagtid i stedet for å treffes på kafé. Selfiene blir tatt rundt forbi på grusstier i stedet for med kaffekoppen i hånda, smiler de to kollegene.
Lettvint måte
Åshild var sylfersk løper og hoppet nesten rett i løvens hule da hun deltok i sin første løpskonkurranse noensinne. 10 kilometer i KK-mila høsten 2015. I takt med vektreduksjonen, hadde hun i løpet av det siste halvåret funnet ut at løping var den mest lettvinte måten å komme i form på. For venninnas del var det 8 kilometer lange Siddisløpet hennes første med startnummer.
– Begge deltok der, og da vi kom i mål, var vi høye på livet og tenkte at vi klarer alt, ler de to kvinnene.
Langt fra leie
Det virker kanskje selvsagt, men det er langt fra en selvfølge at «alle» frelses etter sin første joggetur.
– Du må lære deg å like å løpe. Det tok litt tid, men da vi først knakk koden, var det helt fantastisk. Det er det fremdeles. Vi er langt fra leie, sier de to juristene, som for anledningen har gått de få hundre meterne ned fra sakspapirene på kontoret, til fordel for en kaffe latte på en av yndlingskaféene i Stavanger.
Lav terskel for løp
Fulle av pågangsmot, uten tenke over at de ofte er blant de siste som løper over målstreken, har de deltatt i løp etter løp. Mestringsfølelsen er den samme, uansett sluttid.
– Distanse er viktigere enn minutter og sekunder. Vi løper ikke med blodsmak i munnen og kommer trolig aldri til å gjøre det heller. Vi depper ikke om fjorårets tid ikke slås. Det gjør over hodet ingenting å være i den siste pulja som kommer i mål. Vi har også opplevd å være blant de aller siste. Det er alltid flere løpere i denne kategorien enn man tror, så det går helt fint. Vi bryr oss lite om resultatlistene, smiler de to.
Motiverer kolleger
Mens Åshild kan skilte med sju halvmaraton og ett maraton, kan Anne Mette se tilbake på seks halvmaraton og et 16 km terrengløp i Stockholm, samt maratonet i Athen.
– Terskelen for å melde seg på i konkurranser ble etter hvert lav. Selv om det er med skrekkblandet fryd vi fester startnummeret, er det å være påmeldt et løp, den største motivasjonen for å gjennomføre treninga i forkant.
Løpegleden de to politijuristene sprer, har ikke gått upåaktet hen hos kolleger eller venner.
– Mange synes vi var modige som gikk så kjapt på et maraton. Men vi gjorde det mange ikke tør. Vi meldte oss på, stilte til start og gjennomførte. Det gikk jo bra.
Åshild og Anne Mette var i midten av 40-årene da de oppdaget løpegleden
Det er aldri for seint. Løping er en aktivitet du kan gjøre sammen med venner, barna eller andre – uansett nivå, sier Anne Mette, som gjerne løper langintervaller sammen med sønnen som spiller fotball på høyt nivå.
Planleggingen, treningen, gledingen, gjennomføringen og klappe hverandre på skuldrene etter vel gjennomført løp. Det er hele pakka som er greia, mener Åshild Iren Lomeland Ravndal og Anne Mette Dale.
– Og så er det selvsagt lov å feire seg selv etterpå, smiler de lurt.
Ikke påmeldt Stavanger Marathon? Da starter du her 🙂
